søndag 16. desember 2012

Vil du ha ei litt stygg mus?


...som ingen andre vil ha?

Denne litt pussige musa har budd hos Pur Glede i over tre år, og ingen ser ut til å ville gi den ein ny heim. Kundar har kome og gått i butikken, men alle har gått forbi denne karen her. No har eg ikkje lenger hjarte til å sjå på det triste ansiktet hans kvar dag når eg stenger butikken: "Ikkje i dag heller. Når blir det min tur?" står det skrive over heile det små, grå fjeset. Sjølv har eg storparten av livet forbarma meg over slike små, pussige vener - så eg meiner igrunn at eg har nok av dei.  


Det er kanskje litt slemt å skildre han som stygg i overskrifta, men dette har eg avtalt med han, og vi er samde om at litt tabloide må vi vere i ei så viktig sak. Dessutan er det unekteleg noko litt rart med heile denne skapningen. Ingenting ser ut til å passe heilt saman, og beina er nesten hekta ihop med armane. Uff og uff. Men han har eit mildt og fint vesen, altså!


Derfor spør eg: er det nokon som vil adoptere denne vesle musevenen med lange bein i raud snekkerbukse? Han er heilt gratis, og eg kan love at han er snill og høfleg og veldig grei å ha i hus. Skriv i kommentarfeltet under dersom du vil gi "den litt stygge musa" ein ny heim. Dersom du føler for det, kan du gjerne seie noko om kvifor du vil ha han, og kvifor du trur han vil kunne trivast hos akkurat deg. Kanskje har du også tankar om namn til han? 

Dersom fleire melder seg, trekkjer eg ut ein adoptivheim blant dei interesserte tysdag kveld. Hugs ei form for kontaktinfo slik at eg kan få tak i den som blir trekt ut :)

*** Adopsjonsheimen er trekt, og den litt stygge musa skal straks reise til Fernanda og familien. Lukke til, eg er sikker på at han vil få det veldig bra hos dykk. God jul :) ***

torsdag 13. desember 2012

Å bli oppvarta...

...er berre herleg! Ekstra fint er det når det kjem heilt uventa. Det har eg fått oppleve to gongar denne veka.

Som i dag, eg stod i butikkja og kjende på svolten. Eg hadde gløymt min eigen frukost i kavet med å få tre born og meg sjølv ut dørene på morgonen. Men kva skjer då? Jau, to gullegode venninner kjem ramlande inn døra med varm kaffi og fire lussekattar i ein pose - til meg. For ei lukke, både fordi eg var svolten og kaffitørst - men kanskje aller mest fordi dei hadde tenkt på meg, at dei ville glede meg. 


Eit par dagar før dette, vart eg også oppvarta på framifrå vis. Eg sat i stova og putla på framfor pc'en, medan Alma (4 år) leika på kjøkkenet. Det eg ikkje såg, var at den vesle jenta tok på seg forklede og nisselue, skubba ein stol bort til disken, klatra opp og plukka ei appelsin frå fruktskåla, delte den fint i to med den største kokkekniven ho fann, henta fram sitruspressa, la dei små hendene oppå appelsina og pressa på med alle dei kreftene som fins i ein slik liten kropp, satte fram to bittesmå koppar frå leikekassa si og helte dei søte, gule dråpane oppi.


Brått stod ho ved sidan av meg og gav meg ein kopp. Det vesle mennesket veit nemleg at friskpressa appelsinjus er noko av det aller beste ei mamma kan få. Eg håpar de alle har ei god adventstid, med slike små, fine opplevingar som dette.

-åse-

søndag 18. november 2012

"Ingenting, vel"

- Mamma, kan du ta lingelakk på meg?
- Ja, snart skal du få neglelakk.
- Mammaaaaaa, kan du ta lingelakk på no, då?
- Ja, ja. Snart. Eg skal berre jobbe ferdig dette.
- Mammmaaaaaaa, eg VIL ha lingelakk!
- Eg kjem straks. Kan du ikkje heller teikne noko fint mens du ventar?

Det kunne jenta. Ho fann fram den grøne øskja med alle tusjane. Og to ark. Krangla litt med hunden Walter som trakka på arket og knurva det. Men så vart det stille. Deilig stille. Lenge. Litt for lenge?

- Alma, kva gjer på på?
- Ingenting, vel!
- Ingenting?
- Ja, men du kan få sjå etterpå, mamma...!


Då skjønte mamma at det var prosjekt på gang. Neste gong skal ein kanskje ta seg tid til å lakke små negler før heile handa brått er lilla...

...men det var jo litt fint også. Og ganske gøy. Og fantefjeset som følgde med på kjøpet, kan iallefall ikkje eg motstå...!



tirsdag 13. november 2012

Trøstekjeden

Ei lita jente vaknar 05.27 og finn ut at no skal dagen starte. Det gjer den, med fine, små aktivitetar medan mørkenatta blir til morgon. Varm og bustete hund skal kosast med. Dukker skal få kjole på. Bolledeiga skal klemmast og bankast og rullast. Teikningane skal innehalde alle dei finaste fargane. Kommoden skal endevendast for å finne akkurat den riktige strømpebuksa. Trøtte storebrør blir vekt med varm bakst og stearinlys. Fin frukost. Ingen krangling (er det muleg?). Tysdagen er gøy, livet er fint, smil og latter.


Brått hugsar jenta på dei fine venene i barnehagen, og så vil ho dit med det same. Ete resten av frukosten sin der. Framleis smil og latter.  Barnehagen er gøy. Frukostniste med skinke er gøy. Vener er gøy. Sølepytten utanfor bilen er gøy. Å feste bilbeltet er gøy. Å høyre radio er gøy. 

Framme. Av med sko og jakke og opp trappa der mange born allereie har starta barnehagedagen. Fram med nista og fortelje at denne bollen har ho baka sjølv. Finne plassen ved bordet. Få mjølk i koppen. Men brått er det ikkje gøy lenger. For no vil den vesle jenta mykje heller vere heime hos mamma. Men mamma skal på jobb. Då vil jenta bli med mamma på jobb. Men det går ikkje i dag. Så kjem tårene, masse masse tårer. Tusen klemmar hjelper ikkje. Ingenting hjelper. 

Jenta vil ikkje sitje på stolen sin og ete. Ho vil berre sitje på fanget og gråte. Mamma trøstar og trøstar. Og jenta gret og gret. Til slutt må mamma gå, og ho må vere sterk i hendene sine for å løsne den vesle jenta sitt grep om halsen hennar. Ein snill voksen tek imot. Jenta gret meir. Mamma vil også gråte. Men sussar hadet og går, med hjartet tungt utanpå kroppen. Denne dagen som starta så fint, og så skulle det bli så dumt og trist likevel.

Gråten til jenta følgjer mammaen gjennom døra og ut i regnet. Inn i bilen. Starte, køyre, tenke på jenta. Idet ho parkerer bilen i gata, seier mobilen pip, og mamma kan lese: "Det går fint med Alma no :) Hilsen barnehagen." 

Flinke, flinke barnehagen. Så veit mamma at jenta ikkje gret lenger. At ho sikkert spring rundt og ler og har det gøy med vener. Jenta er ferdigtrøsta, og no også mamma. Det er fint, veldig fint. 

Nesten riktig. Bokstavane er der iallefall, så skal dei
berre stokkast riktig, og vips så blir det ALMA <3


søndag 4. november 2012

Ein liten tur rundt i butikken...

...blant fine fargar og rare saker. Velkomen til Pur Glede :)





















Takk for besøket og velkomen igjen!
  

lørdag 3. november 2012

Den dagen det vaks horn i panna mi!

Det var ein ganske vanleg dag, sånn i utgangspunktet. Eg fekk ungar på skule og i barnehage, eg lufta bikkja, eg var på jobb ein liten halvtime for seint, slik det gjerne er for meg når forsåvidt forutsette ting blir uforutsette fordi eg hadde gløymt dei. Igjen. Eg henta i barnehage, vi handla, vi lufta bikkja, vi mista bikkja, vi fann att bikkja, vi laga muffins og monterte auge på marengsspøkelsa - og vi pynta huset med spindelvev og edderkoppar. Vi skulle nemleg ha Skumlefest i heimen i går. 


Og horn er skummelt, sant vel? Eg visste berre ikkje kor skumle dei raude horna eg kjøpte på Nille faktisk var... Alt skulle skje litt fort rett før gjestane kom, og i farten såg eg ikkje dei små bitane med dobbeltsidig tape som følgde med horna, og som skulle gjere det enkelt å feste dei trygt og skånsomt til panna si. Men dei hadde jo litt sånn sugekoppform, så eg trudde dei skulle sitje fast av seg sjølv. Så med litt klissete, kvit sminke under og med eit skikkeleg kraftig trykk, pressa eg dei berre fast i panna mi. Og dei sat jo superbra! Jess, tenkte eg - av og til funkar billegsaker som berre juling! At eg snart skulle sjå ut som om eg hadde fått juling på ordentleg, visste eg lite om då...

Vel. Etter eit par timar byrja eg å kjenne meg litt rar og stiv i panna, og eg tenkte at no har eg igrunn vore djevelsk skummel lenge nok. Og eg lot det vel også falle ein kommentar om at det var best å få av horna før eg faktisk blei slik. Mohaha, liksom. For kva skjer? Jau, dei raude plasthorna frå Nille var relativt enkle å få av - men dei store, runde, harde horna som hadde vakse fram under dei, var det verre med... Sjå, folkens. SJÅ!


Det er muleg eg burde ha tenkt på det. Ja, eg burde nok det. Kanskje ville folk flest ha skjønt kva som kunne skje når ein med makt tvinga fast to plasthorn i panna si og lot dei sitje der og godgjere seg i timesvis. Men eg var meir opptatt av å ikkje gløyme teknikken bak den skumle hekselatteren eg hadde øvd inn  til skummel-latter-konkurransen, og å fullføre eksperimentet med kor mykje godteri det faktisk er plass til i små barnekroppar. Så dette kom altså som eit sjokk på meg. 

I dag har eg halde meg innandørs. Hittil. Men med born og hund i hus, så må ein jo berre gå ut på eit tidspunkt. Hipp hurra for den nye, fine lua mi! Den skal eg trekke godt ned i panna når eg går gjennom gata. Horna vart nemleg ikkje heilt borte iløpet av natta. Men kven veit, kanskje litt kald og frisk sjøluft gjer underverk med horna? Eller hevelsane, for å bruke eit litt mildare og mindre skummelt uttrykk...

God helg, alle saman. Og ver varsame. Sånn generelt. Og særleg når det kjem til sugekoppar.


mandag 8. oktober 2012

Drahjelp til gode tankar!


Av og til treng ein berre enkle, kjappe meldingar.  Når ting tårnar seg opp i deg og kring deg, slik det innimellom gjer her i livet. Men, så er det ikkje alltid at nokon rundt deg står parat med akkurat den meldinga akkurat når du treng den. Kva gjer du då? Set alt på vent til nokon finn det forgodt å lese tankane dine slik at dei kan seie akkurat på ein prikk det du treng å høyre?

Eller, bestemmer du deg for å ta orda i eigen munn og saka i eigne hender? 
No skal eg ikkje vere Frøken Eplekjekk her og seie at eg alltid klarer det heilt fint. Slett ikkje! Men av og til gjer eg det. Av og til er eg superduperflink til akkurat det. Og det gir ei endå sterkare kjensle av meistring enn når andre seier det til deg. Eg veit.

Men nokre ord som kun er tenkt i eit hovud, er ikkje alltid like tydelege som når dei er meisla i stein. Så eg har tru på at orda og tankane innimellom treng litt konkret drahjelp for å funke endå betre. Eg brukar flittig visualisering når eg er inne i slike prosessar. Eg likar å lage meg bilete og historier inni hovudet som gjer tankane og planane mine lettare å fange. Og følge. 

Men, innimellom kan det vere greit med noko endå meir handfast. Som ei tydeleg melding på veggen. Eg er glad i fine og rare saker, og då eg kom over dette fatet, merka eg at det berre måtte bli mitt. At dette fatet kunne hjelpe meg, så banalt som det enn kan virke. No er det kome opp på veggen - og med sine to små, kraftfulle ord, minner det meg om at eg skal gi jernet, leve heilhjarta, halde fokus og nyte. Trass alt. 

Lurt, sant? Rock on, inn i ei ny veke!

torsdag 27. september 2012

Ting eg aldri vil forstå

Nokre ting vil eg aldri forstå. Som at enkelte trur at julenissen ikkje fins.
Eller at vaksne folk får seg til å skjelle ut andre for bagatellar. Eller at nokon kan 
meine at så lenge dei sjølve er tørre på beina, så kan det berre vere med alle dei 
som er våte og kalde og at desse kan takke seg sjølv. Eller at det faktisk går an å 
ikkje like avokado. Eller sjokolade. Eller peparkaker. Eller lukta av kanel.

Eller at nokon kan bestemme at Fragglane og Bumpibjørnane ikkje skal gå non stop på 
barne-TV. Eg kan heller ikkje forstå korleis trappa som vart vaska i forgårs brått er full 
av hundehår igjen. Eller korleis det faktisk går an å sitje inni eit svært, tungt fly og berre 
FLY, liksom. Eller kvifor godene i livet har vore, er og truleg vil forbli så ujevnt fordelt.
Eller kvifor hundar flest ikkje kan dresserast til å koke graut og henge opp klesvask.

Og ja, så til det som fekk meg til å skrive dette innlegget:


Eg kan aldri forstå korleis du kan ha eit osterundstykke som skal toppast med to halve 
druer og ein bit paprika, og så faktisk UNNGÅ å lage smilefjes av det. Altså; to halve druer 
og ein lett bøygd paprikabit. Det MÅ jo bli eit smilefjes oppå osten! Sant vel? Men eg var på 
eit møte i går, og då vart vi faktisk servert slike rundstykker som på bilete nr 1. 

Er det rart eg måtte ommøblere? For meg gjekk det ikkje an å ete det rundstykket 
slik det var. Og eg er sikker på at smaken vart heva etter at eg danderte det slik:


Og når eg først var igong, så måtte jo skinkerundstykket 
med agurk og tomat omorganiserast, også.


Eg er overtydd om at livet blir lettare og lysare når maten smiler til meg :)

Kva trur du?

søndag 23. september 2012

Vaffelsøndag


Av og til skal det ikkje meir til. Enn litt mjøl og mjølk og havregryn og smør og egg. 
Og pittelitt kanel. Og eit vaffeljarn. Litt røring og svelling og smøring og steiking. 
Så luktar det søndag og heim og familie. 

Og det går an å be små, store gutar om å skru av pc'en utan å frykte dramatikk. 
Istaden får du eit stort smil. "Ooooj, er vaflene ferdige allereie? Jippi!" 
Og det går også an å be superlate born om å dekke på bordet, og det 
skjer fortare enn svint og med stor innleving. Med latter og utan krangel. 
Faktisk.

Og så kan ein lempe stabelen med vafler over på eit fat, finne fram smør 
og sukker og brunost og sprutesylte. Så enkelt og så godt. 

Små hender vil smøre på vaffelen sjøl. Med massemasse smør...
...eller mengder med sprutesylte!
 Og så tung i magen etterpå. Men det går over. Medan den varme 
vaffellukta framleis heng i huset og fortel om ein fin søndag...

...i eit hus som langsomt fyllest med litt småkjekling att, i takt med at 
den energien og motivasjonen som hjelpte små, vaffelsvoltne monster 
med å dekke bordet i superfart for litt sidan, byrjar å fordufte.
Sorry, mamma - vi har faktisk ikkje tid eller krefter til å hjelpe 
med å rydde bort koppar og fat og fylle oppvaskmaskina.
Vi må jo leike!

Velvel. Pyttpytt. Den diskusjonen tek vi ein annan dag.

-åse-

onsdag 19. september 2012

Eit godt teikn



Altså. Eg er ikkje sånn veldig overtruisk. Likevel, eg må innrømme at eg set pris på at svarte kattar ventar til eg har passert, før dei kryssar vegen. Og eg må ikkje på død og liv gå under stigar eller trakke på kumlokk eller knuse speglar i hytt og pine. 

Men eg er eigentleg meir oppteken av å fokusere på ting som kan bringe meg lukke, enn ting om kan bringe meg ulukke. Derfor likar eg å sjå og ta vare på små, fine ting i kvardagen - og putte dei inn på "bra-dag-kontoen". Det kan vere at eg ser ei ørn på ganske nært hald. Det er fint, det er mektig, det gir dagen noko ekstra. Eller det kan vere eit smil frå ein ukjent eg passerer på gata. Eller at eg kjenner eg MÅ ha ei appelsin, og så står butikkmannen og lempar opp nye, fine, runde, orange appelsiner på fruktdisken akkurat når eg kjem inn i butikken. Eller at eg skal bake og treng 3 dl vatn og så slenger eg litermålet tilfeldig under vasken - for så å oppdage etterpå at det er akkurat på ein prikk tre dl vatn oppi. Eller at eg ser to fine fargar tett saman som eg kjenner gir meg eit lite energikick i magen. Eller at eg mistar brødskiva på golvet med påleggssida opp for ein gongs skuld. Eller at eg brått høyrer ein rar og rungande latter som gjer at eg berre må le sjølv også, utan at eg veit noko om opphavet til latterkula eg nett høyrde.

Slike små, rare ting meiner eg er fint å samle på. Og viktig. Og eg tek dei til inntekt for ein god dag. Eg tenkjer at når slikt skjer, så betyr det at verda vil meg vel, og då må eg berre tru på at denne dagen blir bra for meg. Som i dag, då eg kom innom Lykke Kaffebar, min andre heim her i Måløy. Nysteikte kanelsnurrar med vaniljekrem stod på disken og eg plukka ein tilfeldig og la på asjettet mitt. Eg kjente på den søte, varme lukta idet eg satte meg ned ved bordet mitt. Og så såg eg det: den gule, fine vaniljekremen var forma som eit hjarte! Det tek eg som eit teikn. På at denne dagen blir bra. På at verda vil meg vel trass alt kaos som måtte finnast i livet mitt nett no. På at eg har vakre ting i vente. I dag, i morgon og dagen etter det.


tirsdag 11. september 2012

Godt nok...og ROSA!

Javisst er det ei ekstra god kjensle når alt blir laga frå botnen av, gjerne etter eiga oppskrift 
og med all mulig slags dilling og pynting. Men, det er ikkje alltid ein har tid til det. Eller ork. 
Då kan ein anten la vere å lage noko som helst, eller ein kan fire på krava og velge ei enkel 
og kjapp løysing. Og så kan ein heller gjere det superduperkanonkreativt neste gong :)


Eg og Alma valgte iallefall den enkle løysinga her om dagen då ungane ville ha muffins. Eg må 
innrømme at slikt sit litt langt inne for meg. Men veit du, det gjekk heilt fint. Sjølv om det ikkje vart 
ekte heimebakst. Og veit du? Det vart eigentleg like gøy. For eg slapp nesten å tenke, og vi kunne 
berre rote og tøyse og kose oss. Og så var muffinsane ROSA i tillegg. Med hjarte på. 
Då blir jo det meste bra, uansett!




 Og så gjekk alt så fort, noko som er fint. Og så var hjelpekokken stolt, noko som er fint. 
Og så klappa storebrørne i hendene, noko som er fint. Og så var muffinsane faktisk ikkje så 
frykteleg gode, noko som  også forsåvidt er fint. Dermed slapp mor små monster som åt seg 
sprekkmette på rosa sukkerbomber med knallharde pyntehjarte oppå, og som fekk idear 
om bruke den nye og galne energien på å rive ned hus og heim. Fint. Veldig, veldig fint!


Men om ikkje vi syns Møllerens sine rosa muffinsar var det beste vi hadde smakt, så digga 
Walter dei. Og ja, eg veit at hundar kan bli blinde og døve og sikkert stumme og lamme av slikt, 
men han fekk berre ein halv, altså. Og dessutan, nokre sjansar må sjølv hundar få ta her i livet. 
Iallefall når dei er søte og rosa. Sant vel?

Og PS: Det å senke krava på mufffinsbaking og oppdage at det går heilt fint innimellom, 
er jo ei erfaring ein kan ta med seg over til andre område i livet, også...

-åse-

onsdag 29. august 2012

Ein blome på ein fin eller litt fæl dag


Av og til skal ein berre grave litt i lomma og spandere ein blome på seg sjølv. 
Det kan gjerast på fine dagar eller litt fæle dagar. Begge deler kan vere like bra. 
Sjølv tykkjer eg blomen bør ha glade fargar, og helst bør den puttast i ei potte 
med glad farge, også - for å få mest muleg energi og glede utav det heile. 

Men om du kjøper ein kvit blome og puttar i ei kvit potte, så har det nok sikkert 
same effekten på deg, fordi det var det du villa ha. Nemleg. Poenget er å gjere 
noko fint for seg sjølv. Det i seg sjølv, i tillegg til å ha noko fint å sjå på, 
gjer alle dagar betre. Både dei fine og dei litt fæle. Heilt sant. Eg veit.

-åse-

søndag 26. august 2012

Kald kveld på stranda

Aller helst ynskjer vi oss sol og skikkeleg strandvêr no. Dessverre har sommaren i Måløy stort 
sett vore overskya, våt og kald. Men ein treng ikkje droppe stranda for det. Vi har ei av dei 
vakraste strendene i landet like ved her, og det krevst eigentleg ikkje sol for å nyte den.


Nyleg tok eg med glade Alma og bustete Walter, vannkanna And og sjokoladekjeksen God, 
og køyrde utover til Refviksanden. I halvannan time hadde vi stranda heilt for oss sjølv. Herleg.


Æddabædda, eg har sjokoladekjeks, og det er berre mitt og ikkje ditt og du får ikkje smake 
og dessutan er ikkje sjokolade bra for hundar, nemleg! Mamma seier du kan døy av det! 
Neeeeeeeeei, ikkje taaaaaaaa meg. Og iallefall ikkje kjeeeeeeeksen!



Og sola var faktisk ikkje lenger borte enn at den kasta fine, lang skuggar på stranda. Bak to glade 
figurar som nytta den friske sjølufta bra der dei sprang andpustne rundt og rundt og rundt.


Og når ein har ei lilla badeand, så er alt berre lukke sjølv om ein må ha lue og ulltrøye 
og tjukk fleecejakke på seg under strandbesøket. 


Kva seier du, Walter - skal den få stå her?


...eller her? Hei, engasjer deg litt, då! 


Hin vegen, seier du? Vil du heller sjå utover?


Sånn, vesle and...sug inn inntrykka frå det store, vakre havet - dei kan vere gode 
å ha med seg gjennom ein lang haust i ei sandkasse i Gate 3.

 Å samle på fine inntrykk og lagre dei ein lur stad inni seg er forresten bra for oss alle. 
Ein veit aldri når ein kan få bruk for nokre ekstra gode minne :)

-åse-