søndag 24. februar 2013

Vårens fyrste piknik!

Dei første vårdagane er rett og slett magi. 
Og dei blir berre meir og meir magiske for kvart år.


I dag var ein av dei fyrste, ekte vårdagane her hos oss. Vi måtte berre ut på tur! 
Eg, dei to minste monstera og hunden Walter. Og sola.


Som lita jente kan eg hugse at mamma sa at ho gledde seg meir og meir til våren for 
kvart år som gjekk, at den vart berre vakrare og vakrare. Eg hugsar også at eg 
syns dette var veldig rart. Vel, det syns eg ikkje lenger. No er eg vaksen og 
klok sjølv, og skjønar at våren er noko av det beste i heile vide verda.


Teodor fekk bestemme menyen i dag: kyllingsalat med makaroni, brokkoli, avokado 
og tomat. Enkelt å lage, enkelt å ta med, enkelt å ete. Perfekt piknikmat!


I tillegg skeia eg ut og kjøpte juicemaskin for nokre dagar sidan, og vi er heilt øsne heile 
gjengen over vidunderet. Så sjølvsagt måtte vi ha med ferskpressa juice. Frisk og søt 
og orange i fargerike koppar, slike små ting som gjer ein fin tur endå finare.


I dag gjekk vi opp Kjærlighetsstien like bortanfor huset vårt, gjennom trimløypa, ned 
til stadion og vidare heilt ned til Moldøen, den vesle øya under brua. Der dekka 
vi på eit av borda nesten i fjæresteinane, og kosa oss heilt til vi merka at 
hender og ansikt var blitt kalde og stive trass i at sola var stor og fin.


Så pakka vi saman og byrja på heimvegen som vart oppstykka av cirka hundre millionar 
kvile- og kosepausar. Akkurat slik det skal vere på ein god søndagstur.


Eg håpar på mange, mange, mange fleire slike vårdagar som denne!


onsdag 13. februar 2013

Her bur eg!


I eit gammalt tømmerhus frå 1881.Saman med dei tre småmonstera. Og hunden Walter. 
Som mange allereie veit. Men eg har ikkje vist fram så mykje av huset, og eg har 
fått nokre pirk på skuldra og spørsmål om å gjere akkurat det.


Eg har det ikkje strøkent heile tida. Eller kanskje aldri. Og syns at det må vere heilt greit. 
Eg har fleire ting å gjere enn å rydde og vaske. I tillegg bur det altså tre småmonster 
i huset også, og dei kranglar nok som det er, om ikkje eg skal prøve å 
krangle meg til eit konstant ryddig hus i tillegg. 


Og så meiner eg bestemt at det skal vere rom for born sine leikar og rotete prosjekt. 
Og mor sine. Dessutan seier søte Kine som bur rett oppi gata her og som er 
så ordentleg og flink, at "du Åse har berre sånt koseleg rot, du". 
Så då må det vere greit. Nemleg.

Eg tenkjer slik når eg innreier, at huset skal ikkje vere ei utstilling, men ein plass å leve og 
leike. Det er ein av grunnane til at heimen stort sett er fylt med gamle møblar og ting frå
loppemarknad og bruktbutikkar - eller redda frå vener som ville dumpe dei.

 

Ting ein slepp vere livredd for, og som kanskje berre blir vakrare og meir levande etter 
litt herjing og slitasje. Supplert med glade fargar frå Pur Glede, sjølvsagt.


Og så syns eg det skal vere litt tøysete. Og spontant. Og ikkje nødvendigvis etter boka. 
Eg likar å setje saman ting fordi magen min fortel meg at JA, det var gøy, 
og JA, dei fargane fortalte ei fin historie saman. 


Du skal heller ikkje sjå bort frå at enkelte ting står plassert som dei gjer, for å skjule nokre 
av huset sine skavankar. Med innstillinga om at ikkje alt treng å vere perfekt, 
så kjøper ein seg også litt ekstra tid til å slække på sofaen.

God onsdag frå Åse!

mandag 11. februar 2013

Når du har vore borte i hundre år...


...eller iallefall ei veke - og skal hente jenta di i barnehagen etter det som altså er ei veke, 
men kjennest som hundre år - så kriblar det bra i magen. Og i hjartet.


Og det klør i handa etter å halde ein liten, skitten, kald neve.


Og tanken på å seie "Kom no, vi har det travelt og skal heim og lage middag og 
køyre gutane på trening og, og, og.." er ikkje å finne i hovudet denne dagen. 

Istaden er det lov å stå altfor lenge og grave etter skattar inne i muren 
som sjølvsagt ikkje fins der inne, men kun i draumane våre...


...eller hoppe i snøen og plukke istappar.


...og late som om istappen er verdas beste iskrem, og ete den i finfin pompel og pilt-stil 
med jakka dradd over nevane for at ikkje dei også skal bli istappkalde. 

Og ikkje bry seg om at gamle gledesdreparar og Helga seier at dette er 
FY og at ein får makk i rumpa av det. Den tid, den sorg, liksom...

...men vi droppar nok kanskje muligens istappeting i morgon ;)


mandag 4. februar 2013

Fine brua mi



Noko av det vakraste med Måløy, syns eg, er brua vår. Eller brua mi, som eg skriv i tittelen. Kvar 
dag ser eg på den, går over den eller under den - eller køyrer over den på veg til noko nesten i siste 
liten. Av og til høyrer eg den, også. Når vinden bles sterkt nok frå rette kanten, syng nemleg brua. 
Eg likar det. Dei som har greie på det, seier at den ulande tonen er ein einstrøken C. 


Eg kan sjå heile brua frå det vesle huset mitt. Når eg sit oppe på seine kveldar, og somme tider kan 
få kjensla av at berre eg i heile verda er vaken, minner brua meg om at det ikkje stemmer. Stadig ser 
eg lys frå bilar som køyrer over brua. På veg til og på veg frå. Og inni bilane er det jo menneske, 
og desse menneska er vakne. Så eg er ikkje åleine om å vere oppe i natta. 
Det er fint å tenkje på.


Når vinden tek tak her i byen vår, likar eg å gå over brua. Hunden Walter er også med. 
Han kan styre entusiasmen over vinden som bles bustebryna hans inn i augene, 
men han elskar å gå tur. Så han seier ingenting, og blir med. Eg får denne frie 
kjensla når eg står i vinden midt på brua, litt på same måten som når ein 
har klive til toppen av eit fjell. Vind i håret. Livet skjer no.


Men endå oftare går eg under brua. På Moldøen, som er knytt til Måløy med ei vegfylling. 
Ein smal sti går rundt heile den vesle øya, og brua over held den liksom fast, så den ikkje 
reiser avgarde med straumen. Tenkjer eg. Eg og hunden Walter er nesten alltid åleine der, 
og sjølv om det undrar oss litt sidan øya er så vakker, så er vi også litt glade for det. 
Særleg Walter, som får springe tulling rundt i tuene der. Og det er alltid ledig på 
den raude benken på høgda midt på øya, ved minnesmerket frå krigen. 
Eg likar å sitje der og tenkje litt før vi går heim.


Eg begynte med å seie at eg syns brua er noko av den vakraste i Måløy. Eg har ein stadig 
veksande fascinasjon for dette byggverket, og eg har studert det frå dei fleste kantar. 
Eg kan knapt gå over eller under brua utan å ta eit bilete eller to. Nokon har sagt at 
Måløybrua er eit kunstverk i stål og  betong. Eg seier det same. 


Og til slutt; Denne symbolikken som ligg i ei bru, om å knyte saman, overkomme. 
Den er fin.

-åse-